Det sterkeste

Dette innlegget er skrevet av Bellah. Vil du bli publisert på Blogit? Send inn ditt bidrag eller tillatelse til å hente blogginnlegg til innlegg@blogit.no

---

 

Du strekker ut hånden din, prøver å gripe etter meg. Det er vondt å se deg ligge slik, min gode sterke oldefar som nå ligger svøpet inn i en sykehusskjorte i et stivt sengetøy med Helse Bergen logoen på tvers. Blikket ditt fester seg ikke, du griper etter ting i luften som ingen andre kan se. Du lager noen lyder, men du former ingen ord. Du beveger på beina dine, som om du prøve å komme deg et sted. Jeg ligger hånden min på kinnet ditt, stryker deg forsiktig. Det lukter fremdeles deg. Tobakk og salve, det lukter Oldefar blandet med lukten av sykehus. De blå øynene dine er vassne, og jeg lurer på hva det er du ser, hva det er du griper etter.  «Det er meg Oldefar, det er Bellah». Jeg smiler til deg, holder deg i hånden. Du er så tunghørt at jeg vet du ikke kan høre meg, men det føles godt å snakke til deg likevell. Sykepleieren har sagt at du ikke er tilstede, du har hatt hjerneslag. Det gjør vondt å se deg ligge slik, du er den beste oldefaren i hele verden, og jeg er gullet ditt. Mamma og farmor står vedsiden av meg. Jeg sliter med å holde tårene tilbake. Det er så urettferdig.  Du er som et lite barn der du ligger, du har ikke kontroll, vet ikke hva du gjør. Alt som minner om deg er borte. Farmor kommer bort til meg og gir meg et sett med hodetelefoner med mikrofon til, så du lettere kan høre. Jeg får hjelp til å ta det på deg. Du ligger ikke merke til det engang, du bare griper i luften etter noe som ikke er der. Jeg skrur volumet på fult, snakker med klar og sterk stemme inn i mikrofonen. «Kan du høre meg Oldefar? Det er Bellah?. Jeg er glad i deg»  Farmor, mamma og jeg ser på hverandre, ingenting skjer. Det var i grunn som forventet. Men jeg kan ikke annet enn å innrømme at det er fryktelig vanskelig å ikke begynne å gråte nå. Det gjør vondt å se deg slik. Jeg prøver igjen, «Oldefar, det er Bellah..» Plutselig snur du hodet mot meg, du ser meg rett inn i øynene, så smiler du. STORT, du griper etter meg og jeg kjenner beina forsvinner under føttene på meg. Du ser meg jo! Blikket ditt er som boret fast i meg, du griper etter meg og jeg tar hånden din, jeg åpner munnen for å si noe, og så er du borte igjen. Hånden din blir slapp og blikket ditt blir ufokusert. Igjen griper du etter ting som ikke er der. Men vi så det alle sammen, ja til og med sykepleieren sa at du hadde et klart øyeblikk der. Du så meg.. Ikke lenge etterpå døde du, men jeg er glad for at jeg har dette som et siste minne om deg. Du var så god med meg, det fantes ingen bedre. Og det er ingen gave større enn da jeg opplevde dette, du så meg, og jeg så deg. Selv om dette er mange år siden nå er minnet fremdeles like sterkt. Jeg kommer aldri, aldri til å glemme det. Verdens beste Oldefar