En perfekt, moralsk hverdag

Dette innlegget er skrevet av Johanne Magnus. Vil du bli publisert på Blogit? Send inn ditt bidrag eller tillatelse til å hente blogginnlegg til innlegg@blogit.no

---

 

I dag har jeg deltatt i et personlig intervju om unge, psykisk helse, utdanning og arbeid for Nordlandsforskning. Jeg måtte blant annet fortelle om min typiske hverdag. I tillegg måtte jeg beskrive en moralsk hverdag, slik samfunnet sier at den bør være.

Min versjon av en moralsk hverdag anno 2012

Du våkner helst kl 06.30 uthvilt og hopper rett i dusjen. Så spiser du økologisk yoghurt med granola sammen med en kopp espresso. Deretter kaster du deg på sykkelen og sykler 7 km til jobb. En jobb du er utdannet til og som gjerne har en viktig samfunnsfunksjon. Du arbeider hardt gjennom hele dagen og rekker så vidt lunch. I korridorene har du small talk med kollegene, men aldri så lenge at du kommer på etterskudd med dagens oppgaver.

Du er ferdig på jobb kl 16.00, men du er selvsagt så oppslukt i jobben at det blir overtid. Kl 17.00 sykler du til Sats for ukens fjerde treningsøkt. Svetten siler og etter 1 time spiser du en hjemmelaget proteinbar. Poster dagens kaloriforbruk på Facebook. Deretter bærer det til Meny for å handle inn til dagens middag, helst noe økologisk og sunt. Vel hjemme setter du straks i gang middagen som står klar på bordet 1 time senere. Så kommer 2 vennepar og dere spiser godt og latteren sitter løst. Poster et bilde av gourmetmåltidet på Facebook.

Når gjestene er dratt tar du oppvasken og gjør husarbeid. Kl 19.00 ser du Dagsrevyen og skjønner alt. Så blar du gjennom dagens aviser og sukker litt på vegne av konflikten i Syria. Poster en tweet om din bekymring på Twitter. Så planlegger du helgens utflukt. Du booker en hytte på fjellet og pakker klart fiskeutstyr og telt. Deretter forbereder du deg på morgendagens møter og legger frem passende antrekk. Kvelden avsluttes med en viktig dokumentarfilm. Du sovner kl 23.00.

Jeg kan like gjerne avsløre at min hverdag aldri kommer til å se slik ut, uansett hvor mye samfunnet presser. Men for all del, respekt til alle dere som klarer å leve slik.