Homofil i Finnmark

Dette innlegget er skrevet av Sigurd Jakola. Vil du bli publisert på Blogit? Send inn ditt bidrag eller tillatelse til å hente blogginnlegg til innlegg@blogit.no

---

 
Min historie som homofil, kan jeg ærlig si at den begynte fra jeg ble født. Jeg har alltid vært den gutten som var med jenter. Jeg lekte faktisk med barbie når jeg var liten. Og jeg har alltid likt gutter. Allerede når jeg gikk i første klasse, var det ikke jenter jeg ble små forelsket i. Det var gutter. Jeg tenkte ikke akkurat så mye over det der og da, med tanke på at jeg faktisk bare var et barn. Det var det som falt meg best inn. Det var normalt for meg.
 
Det var vel ikke før i 4.klasse jeg faktisk begynte å tenke at nå BURDE(legg merke til at jeg skriver burde) like jenter også. Da hadde jeg sett at alle andre gutter i klassen min likte jenter, og da ville jeg også gjøre det. Jeg ville jo ikke være ”unormal”. Sånn var det for meg ganske lenge. At jeg prøvde å like jenter. Noe som jeg ikke klarte. Jeg hadde bare gutter på hjernen, og selv skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg bare hadde det.
 
Allerede i 6.klasse skjønte jeg at JEG er homofil. Jeg klarte bare ikke å like jenter. Vet ikke om det har noe å si med at jeg hadde bare jentevenner på den tiden, og at jeg ikke klarte å se på de som noe annet enn venner.
På den tiden, hadde jeg veldig langt hår. Noe som var veldig inn for gutter på den tiden. Det som skjedde da, var at siden jeg var bare med jentegjengen, ble jeg ofte kalt for en jente og homse. Andre folk tenkte faktisk ved første inntrykk at jeg var en jente. Noe jeg ble veldig lei meg for, men samtidig så skjønner jeg hvorfor de faktisk trodde det.
En gang når klassen min fikk en ny lærer sa hun til meg: ”Ikke flørt så mye med guttene”, fordi hun trodde jeg var jente.
 

 
Det at jeg ble kalt jente av både voksne, og de på min alder gjorde at jeg faktisk ble sittende gråtende på kveldene fordi jeg var så lei meg. Jeg ser ikke på det som noe tungt akkurat nå, men der og da var det en tung tid for meg. Jeg gikk faktisk bare i sjette klasse.
 
I 6.klasse og opp over til 8.klasse var det dager hvor jeg sto opp, så meg i speilet og sa. Hvorfor er du homo? Hvorfor akkurat meg? Hvorfor, av alle menneskene på jorda, var det meg som måtte være homofil? Det høres kanskje ut som at jeg hadde det veldig dårlig når jeg skriver dette. Men egentlig hadde jeg det faktisk veldig fint på ungdomskolen. Selv om at jeg tenkte dette. Jeg lærte og stenge de følelsene litt ute samtidig som jeg levde livet mitt.
 
Det var tider jeg sa til meg selv, når jeg var på skolen og med venner at: Sigurd, fra og med nå, så er du hetero. Du er hetero. Tenk at samfunnet(spesielt siden jeg kommer fra en liten plass i Finnmark) er så ille at jeg faktisk ville prøve å endre den jeg er pga. at jeg ikke ville være den ”eneste” osv.
 
Sånn hadde jeg det helt fra 6. til 9. ca. Helt til jeg begynte å prate med andre homofile, fikk noen flørter, og faktisk tenkte over at.. Dette må du gjøre noe med.
Den første jeg kom ut til var Stephen. Det var vel han som først satte tanken inne i hodet mitt at jeg måtte finne meg selv og begynne å gjøre noe med saken. Noe som hjalp meg veldig!
Andre som også hjalp meg, var Henrik Andre. Han hjalp meg mest i perioden i 10.klasse, hvor jeg var like før med å komme ut. – Henrik, jeg savner deg, for hvert minutt som går. Og er ufattelig gla i deg.
+ At det var mange andre homofile rundt om kring i hele landet som hjalp meg. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg fikk.
 
I januar, noen måneder før jeg kom ut, fortalte jeg det til Mamma.  Det var en utrolig deilig følelse å bare å ha fortalt det til mamma. Hun var utrolig støttende, og sa at hun hadde skjønt det en god stund. Noe som gjorde det litt enklere for meg å fortelle hele historien til henne. Det var utrolig tungt for meg og si ordene: Mamma, jeg er homofil. Men det ble enklere etterhvert.
 
Etterhvert fikk jeg noen flørter, enda når jeg var inne i skapet. Og jeg begynte å henge litt med andre homofile(10.ende). Når jeg hang med dem, sa jeg til andre som jeg også var med at: Du, ikke si til andre at jeg ikke er åpen. Da fikk jeg i svar: Hva? Er du ikke åpen? Da hadde de allerede tenkt ut i fra at jeg var med en annen homofil og var gutt, så var jeg homo. Noe som enda sjokkerer meg. Til slutt endte det med at jeg sa til en annen homofil fra Finnmark: Vet du. I neste uke, skal jeg komme ut av skapet. Og det gjorde jeg! I mars, i tiende klasse kom jeg ut av skapet. Det er noe av det største og beste som har skjedd i livet mitt. Aner ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg faktisk enda ikke var kommet ut. Rundt i 10.klasse hadde jeg begynt å legge planer med at jeg skulle komme ut når jeg begynte på vgs. Heldigvis for meg, klarte jeg å gjøre det før den tid.
 

 
Da jeg kom ut, husker jeg at jeg sendte melding til en god venninne av meg. Miriam. Jeg hadde en lang samtale med henne, og jeg bestemte meg for å fortelle henne det. Jeg vil legge til at den dagen jeg kom ut. Hadde jeg nettopp kommet ut av mitt første AUF møte. Hvor jeg ble medlem. Jeg vet at det møtet fikk meg også til å innse at det er faktisk ingen forskjell på om jeg er åpen eller ikke. Jeg er meg selv, ingen andre.
 
Dagen etterpå var livet mye enklere. Jeg hadde fortalt det til et nært menneske til. Jeg husker jeg dro til Alta med søster dagen etter. Miriam fortalte meg at jeg burde fortelle det til søster. Jeg prøvde hele dagen, men klarte det ikke. Når jeg kom hjem, dro jeg på et styremøte. På det styremøte pratet jeg hele tiden med Miriam på meldinger. Følgte ikke så mye med på hva som skjedde under møtet. Hun presset meg til å si det. Jeg ser ikke på noe negativt i at hun faktisk presset meg. Jeg ville jo også det. Under det styremøte, endret jeg facebook’en min, hvor det da sto: Sigurd Jakola er interessert i menn. Jeg sa til Miriam at hun kunne si det til hvem som helst at nå hadde jeg kommet ut av skapet. Jeg dro ut av møtet, ringte mamma og sa: Mamma, jeg har sagt til Miriam at jeg er homofil. Kan du si det til Pappa og søster? Mamma sa det til Søster og de sa det videre til resten av familien min. Det var enklest for meg. Jeg slapp å si det personlig.
Etter møtet, braaaaaste det inn meldinger, telefoner og hele pakka med gratulasjoner. Og plutselig hadde alle mine nærmeste fått vite det. En helt ny verden for hele meg.
For at alle andre også skulle vite det, skrev jeg en facebookstatus om at nå er tiden kommet for at jeg skal være meg selv. JEG er homofil. Jeg ble bare mer og mer glad jo lenger tiden gikk. Jeg ble så glad for at alle andre ble glad på mine vegne. At verden aksepterte meg for den jeg egentlig var. Ute av det skumle skapet.
 
Det å plutselig bli den ”eneste” i et lite samfunn(Bor i en kommune med 5-6.000), kan være veldig tungt. Som ung homofil i Finnmark, så har ikke jeg personlig opplevd så mye mobbing eller diskriminering innen dette temaet. Det vært episoder hvor ungdommer har åpnet vinduet i en bil å ropt til meg: Jævla homse. Og det har vært episoder med noen småunger i bygda mi. Ungene er alt fra 2-6 klassinger. F.eks når jeg går en tur eller møter på dem, så spør de meg: Hvorfor er du homo? Er du en jente siden du er homo? Du går med veske, er det en homoting? – (Bare for å si det, så gir jeg ikke noe oppmerksomhet til de. De gjør dette for å få oppmerksomhet, og da vil ikke jeg gi det de vil ha når de gjør en så stygg ting.)
Det at noen småunger sier sånt til meg eller med det første jeg nevnte, bryr jeg meg ikke noe om. Det er det eneste jeg har opplevd innen mobbing osv. Og jeg er ikke den personen som tar meg nær av dette. Det som sjokkerer meg, er at det er faktisk mennesker som finner på gjøre dette. At små unger ikke har andre ting å gjøre i livet enn å være ”kul” og plage en annen som er ”unormal”. Det sjokkerer meg så mye at jeg faktisk ikke klarer å snakke om det.
 
Helt siden 6.klasse og til jeg kom ut, har jeg hatt følelser som ikke kan beskrives. Jeg ser tilbake og tenker at, hadde jeg det så ille? Hvordan var det egentlig for meg å vokse opp i et lite miljø som det jeg faktisk gjorde? Er det andre som også har det slik? For det er det nemlig. Flere enn det vi tror. Det er faktisk så ille at noen bestemmer heller for å ta livet sitt, enn å faktisk si sannheten. DET kaller jeg ille.
 
Jeg tenker at. Det å komme ut av skapet, krever stor selvtillit, mot, glede, og kraft til å stå på sine egne ben. For noen er dette en veldig enkel prosess, som kanskje bare varer i noen sekunder. Men for andre, er det en prosess som kan vare i alt fra 1 til 40 år.
Hvorfor kan ikke alle bare være seg selv fra begynnelsen? Uten noen meninger om alle andre. At vi lever livene uten at det finnes noe skap og kommet ut av. At alt bare skjer naturlig for absolutt alle? Alt hadde vært enklere, hvis dette hadde vært realiteten.
 
Fra tiden etter jeg kom ut av skapet: DEN tiden kan virkelig ikke beskrives med ord. Jeg fant ut at verden er helt annerledes. Jeg fikk enda nærmere venner, fikk bedre selvtillit, og klarte å være meg selv 100%. Noe som betyr utrolig mye for meg og den jeg er idag. En følelse inne i kroppen som alle fortjener å ha. Jeg trives med den jeg er. Jeg kan snakke om kjekke gutter, flørte med gutter, jeg kan være god venn med gutter, være meg selv uansett hvem som er med meg.. Fordi JEG er åpen homofil.
 
Jeg tror at det er mye vanskeligere for oss som bor i Finnmark og komme ut av skapet. De fleste som er homofil i Finnmark, kommer ikke ut før de flytter til større byer hvor de har flere som er som dem. For da er de ikke alene. Jeg vet selv at det er tungt og være den ”eneste”. Her hvor jeg bor er det ikke mange på min alder som er åpen homofil. Jeg vet at det er flere som er inne i skapet, men som ikke tør å komme ut pga. miljøet de er i og de er redd for hvordan andre kommer til å reagere. Det skjønner jeg jo, det er tungt. Men jeg sier til dere: Det blir bedre, og det er verdt det!
 
Så, dette var da min historie som homofil. Det er sikkert en hel del som jeg har glemt å skrive om. Men jeg tror jeg har skrevet det meste som dere trenger å vite. Hehe.
 

Meg og søster. Som også har hjulpet meg mye! <3
 
Når jeg har fortalt dere dette, så skal jeg skrive litt om homofili i andre miljø og hva jeg mener om det:
 
1. sak som irriterer meg litt innen homofili er: Det er mange som kommer med utsagn som går ut på at det å være homofil, kommer fra det miljøet du er oppvokst i. Noe som er HELT feil. Du blir født som den du er. Jeg var født homofil lenge før jeg skjønte det, lenge før jeg faktisk kom inn i jentegjengene. Utsagnet kan stemme veldig godt i mitt tilfelle. Men ikke i alle andres fordeom. Jeg vet om mange homofile som er bare med disse ”gutte”gjengene, som også er homo. Det å være homo, handler ikke om hvem andre du har ”fått” det fra. Det er ikke noe du ”får”, det er noe du ER.
 
2. en annen sak som irriterer meg med homofili er:.. Jeg personlig er kristen. Jeg får veldig mange spørsmål om det går an å være kristen når du er homofil. ”Er ikke bibelen og Jesus imot homofili?”. Jeg kan si til dere at: I bibelen står det at det å ha sex med det samme kjønn er synd. Det er greit i seg selv. Jeg i så fall, mener at vi skal slutte å være konservative og tolke bibelen med tanke på hvilket samfunn vi lever i dag. Selv om at det står i bibelen at det er synd, betyr det ikke at Gud ikke kan være meg nær. Gud er med meg, jeg tror på han, jeg vet at han er der. Det handler om hvilken kjærlighet man har til hverandre. Deg, meg, oss. Ikke hvilken seksualitet man har. Er kanskje litt vanskelig for dere å forstå, men det er faktisk sånn verden er. Jeg har min tro, det er kristendom. Gud er med meg overalt hvor jeg går.
 
Vel, da er jeg ferdig med det jeg skulle fortelle dere. Jeg vil si at: Hvis det er noen gutter eller jenter som er inne i skapet som leser dette. Kontakt meg! Jeg kan hjelpe dere. Dere kan få ubeskrivelig mye hjelp av å snakke med andre om hvilke situasjoner dere er i! Hvis dere trenger hjelp eller vil ha hjelp, kontakt meg på mail: mail@sigurdjakola.com eller facebook: Sigurd Jakola.
Så vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger om hva dere synes om innlegget mitt, hva dere tenker om det jeg skrev(hvis du leste hele).