Ungdomspsykiatrisk avdeling

Dette innlegget er hentet fra BellahsGalskap.blogg.no. Vil du bli publisert på Blogit? Send inn ditt bidrag eller tillatelse til å hente blogginnlegg til innlegg@blogit.no

---

Jeg sitter på bussen, lener hodet mitt mot vindusruten. Studerer menneskene som haster forbi. Jeg hører på gamle sanger på mobilen, sanger fra en tid jeg var ung og syk. Det var den tiden hvor sykdommen begynte å vise klør, jeg klarte det ikke på egenhånd lengre. Mørket var for stort, for vondt. Bussen stopper, jeg ser opp på bygget over gaten, en stor lyserosa blokk. Ungdoms psykiatrisk avdeling. Hjertet mitt stopper opp, hopper over noen slag. Det knyter seg i magen. En bølge av følelser treffer meg og jeg må trekke pusten dypt. Så mange minner, så mange historier. Alle årene jeg tilbragte på de to avdeligene der inne. All smerten, alle de gode stundene. Jeg vil aldri komme dit igjen, det er en bittersøt følelse. Jeg tilbrakte mye tid der, fra jeg var 16 til 18 år. Jeg var både glad og trist, manisk og deprimert. Men mest av alt fikk jeg lov til å være meg. På godt og vondt. Jeg var bare et barn, et veldig sykt barn. Det er så mange historier i den bygningen. Liv har endt der, og noen har fått livet tilbake. Tenk at jeg aldri mer kommer til å sitte mine ben der igjen. Jeg kan se klistremerkene i vinduet til hobbyrommet. Lyset er på. Er det noen der? Jeg strekker halsen min, prøver å se inn. Hvem er der nå? De er som meg, de er blitt syk så altfor altfor tidlig. Å hvor lyst jeg har å si til de at det kan bli bedre, at de ikke må gi opp. Men det eneste jeg kan gjøre er å betrakte utsiden av bygningen, gjennom ruten på bussen. Med et rykk kjører bussen  igjen, og den lyserosa blokken forsvinner ut av syne. Jeg kommer aldri til å glemme årene jeg hadde der. Alle klemmene, vennskapene, tårene, blodet, minnene.. Det er ingenting som kan måle seg med det. Så kjære ungdomsposten, jeg kommer aldri aldri til å glemme deg.